This does not fucking slip now. This does not fucking slip now...
Denna strofen kverne i håvet mitt i kveld. Som den har gjort det siste året..
Ingen spillar e større enn laget hette det, men der tror eg Steven gjorde untaket te regelen. Kor mange kveldar va det ikkje han me måtte se te? Kor månge ettermiddagar va det ikkje han som redda ansikt for oss?
Første gang eg såg han live, gjor han seg ikkje bemerka. Ikkje som eg kan huska, men det fikk han tidsnok tid te. Før han fylte 21 hadde han allerede starta finalen i ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen. Knapt etter fylte 25 vant han Champions League, nærmast aleina. Året etterpå vant han FA-cupen igjen. Igjen nærmast aleina... Einaste trofeet eg opplevde ringside va ligacupen i 2012, etter straffespark..
Han sjøl innsåg etterkvart at seriegullet sko bli hardt å vinna. Lojaliteten betalte sin pris, og sjøl om Chelsea, Real Madrid, Bayern Munchen og flerre hadde frista, va det viktigare å værr i Liverpool, enn å vinna trofeer i andre klubbar. Så kom våren 2014. Det viste seg plutselig at verdens beste fotballspillar den sesongen va i Liverpool. Riktignok hadde han sona noen kampar i starten av sesongen for litt biting, men så fort han fekk fart på skøytene tok ting av.
Liverpool leda ved runding jul, men havna snart bakpå. Etter nyttår gjekk me ubeseira gjennom 16 kampar, kor 14 av dei va seire. City og Chelsea snubla begge, og me 7 poeng på dei 3 siste kampane ville ligagullet værr vårt. Værr Steven sitt...
Så glapp det. "Det ska faen ikkje gleppa nå", sa han, etter seieren mot City. Han glapp. Seriegullet glapp. Men seriegull kan me vinna igjen?
Det e her det absurde komme inn i bildet. Ingen e større enn klubben. Ingen kan synas synd på Steven Gerrard. Han har levd drømmen, vært kaptein for Liverpool, vunnet mange trofeer. Man kan ikkje synas synd på ein mann som har tjent millionar på å leva drømmen. Alikavel e det han eg syns synd på... Det va han som ikkje vant ligaen den våren..
Han som i alle dessa årå har bært stoltheten vår på sine skuldre. Han som alltid har gått foran. Han klarte ikkje vinna ligaen for oss. For meg. For seg sjøl. Han som har latt meg tro, håpa, ønska.
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst av alt er Steven Gerrard.
Takk.
lørdag 16. mai 2015
onsdag 18. februar 2015
Mine 5 største langrennsopplevelser ringside
Snart ski-VM. Lenge siden forrige blogg. 2 og 2 blir av og te 4. I kveld va ein sånn kveld. Då blir det blogg om ski, og Kjartans kørner har blitt utvida te nåke aent enn bara ball.
Mange store opplevelsar fra langrennsarenaen å få med, så for å få mest mulig har eg valgt å dela i dei eg har opplevd ringside, og dei eg har opplevd på tv. Fant og ut at det va vanskelig å rangera, så dei komme i kronologisk rekkefølge. I kveld komme opplevelsar ringside, seinare i VM komme topp 5 av det eg har sett på tv.
Har forresten skrevet blogg om langrenn ein gang tidligare. Den handla om Kristin Størmer Steira og hennas tri fjerdeplassar i OL i Torino i 2006. Merr om hu seinare.
Her e listå:
5-mila Kollen 2007
Kollen e den største skifesten i løpet av sesongen. Eg kan røpa at det e mye på grunn av gjennomsnittspromillen. Siste 5 mil i klassisk intervall. Odd Bjørn Hjelmeseth hadde nettopp vunnet 5-milå i VM i samme stil i fellesstart, og va storfarvoritt.
Me satt i ein skråning, og hadde ikkje heilt kontrollen på tidene når løperane passerte oss. Odd Bjørn avslutta klart best, og i skråningen fekk med me oss at speaker tok han inn te seier.
Marit Bjørgen, gull, 15 km m/skibytte (duathlon, skiathlon, kjært barn har mange navn..) - 19.02.10
Marit vant sitt andre OL-gull i Vancouver denna formiddagen. Etter at sjukdom og dårlig form hadde ødelagt OL fira år før, samt dei to foregåande verdensmesterskapene sko det endelig bli hennas tur. Marit gjekk fra Anna Haag, Kowalczyk og Kristin Størmer Steira på sisterunden, og kunne paradera i mål inne på stadion. I trioen bak blei det ein voldsom kamp om dei siste medaljene, og lenge trodde me på stadion at Kristin va blitt nummer tre. Selvfølgelig va hu ikkje det, hu va jo nr. 4. Den evige firer gjekk inn te sin fjerde fjerdeplass på to OL..
_2.jpg)
Mange store opplevelsar fra langrennsarenaen å få med, så for å få mest mulig har eg valgt å dela i dei eg har opplevd ringside, og dei eg har opplevd på tv. Fant og ut at det va vanskelig å rangera, så dei komme i kronologisk rekkefølge. I kveld komme opplevelsar ringside, seinare i VM komme topp 5 av det eg har sett på tv.
Har forresten skrevet blogg om langrenn ein gang tidligare. Den handla om Kristin Størmer Steira og hennas tri fjerdeplassar i OL i Torino i 2006. Merr om hu seinare.
Her e listå:
5-mila Kollen 2007
Kollen e den største skifesten i løpet av sesongen. Eg kan røpa at det e mye på grunn av gjennomsnittspromillen. Siste 5 mil i klassisk intervall. Odd Bjørn Hjelmeseth hadde nettopp vunnet 5-milå i VM i samme stil i fellesstart, og va storfarvoritt.
Me satt i ein skråning, og hadde ikkje heilt kontrollen på tidene når løperane passerte oss. Odd Bjørn avslutta klart best, og i skråningen fekk med me oss at speaker tok han inn te seier.
Marit Bjørgen, gull, 15 km m/skibytte (duathlon, skiathlon, kjært barn har mange navn..) - 19.02.10
Marit vant sitt andre OL-gull i Vancouver denna formiddagen. Etter at sjukdom og dårlig form hadde ødelagt OL fira år før, samt dei to foregåande verdensmesterskapene sko det endelig bli hennas tur. Marit gjekk fra Anna Haag, Kowalczyk og Kristin Størmer Steira på sisterunden, og kunne paradera i mål inne på stadion. I trioen bak blei det ein voldsom kamp om dei siste medaljene, og lenge trodde me på stadion at Kristin va blitt nummer tre. Selvfølgelig va hu ikkje det, hu va jo nr. 4. Den evige firer gjekk inn te sin fjerde fjerdeplass på to OL..
Så gla blir fira vestlendingar når Norge vinne gull i OL
Petter Northug / Øystein Pettersen, gull, lagsprint, Vancouver 22.02.10
Dagen etter Marit tok sitt andre gull regnte me, som resten av landet, med at Petter sko spassera inn te sitt første OL-gull på herrenes 30 km med skiathlon. Den spasserturen endte opp med stavbrekk, og 11. plass, og Petter hadde så langt i OL ein 41. plass, ein bronse og ein ellevte plass. Tørr ikkje tenka på ka så stod i norske aviser.
Så kom lagsprinten. Ola Vigen Hattestad valgte å trekka seg fordi han følte på noe sjukdom. Ei stor bragd. Inn kom gladgutten Øystein Pettersen. Blei felt i finalen i sprinten, og hadde der vist go form.
Ved siste veksling hadde Tyskland ei lita luke, og Petter, som i dessa årå va på sitt taktisk beste, lot Teichmann beholda den lukå lenge. Først på bortre oppløpsside, rett foran vår plassering tar han igjen tyskeren. Det vil si, han fyke rett forbi. Northug-rykket på sitt beste.
Dagen huskes ekstra godt for det va vår siste dag i Vancouver. Me fekk tak i billettar te premieseremonien, og myten om at store gutter ikkje gråte, den stemme ikkje!
Mobilkameraene vakje all verden i 2010..
Therese Johaug, gull, 30 km fri, Oslo, 05.03.11
VM i Oslo avslutta som OL året før i strålande solskinn, så alle forutsetninger va te stede for nye store opplevelser i langrennssporet. Therese Johaug entra verdensscenen på denna distansen (i klassisk stil) 4 år tidligare, og denna dagen sko hu få sitt store gjennombrudd.
Dei tre store dei siste årå gjekk lenge i lag, men te slutt blei det for mye bakkar for dei to andre, og Therese kunne gå inn te sin første individuelle seier som senior.
Allerede ett år seinare va kameraene mye bedre..
Petter Northug, gull, 50 km fri, Oslo, 06.03.11
Avslutningsdistansen i Oslo-VM. Håkan Hellström hadde spilt konsert på Sentrum scene kvelden før, og det va blitt ganske seint, så min tilstand va noe som detta på vei opp te Kollen
Etter to timar seig venting begynte det endelig å dra seg te. Petter dro ifra på Northug-flaten over skiskytingsskivene, og paraderte forbi oss på oppløpssiå.
God stemning!
torsdag 1. januar 2015
Mitt fotballår 2014
Her kommer en fortelling om mitt fotballår. Ingen dype analyser, kun en sjåvinistisk betraktning om årets begivenheter og egne opplevelser.
Fotballåret starta som vanlig 1. januar. Etter å ha leda Premier League ved jul, hadde Liverpool ramla ner fra 1. plass på julaftå, te 5. plass etter to tap borte mot City og Chelsea. Sjøl om det hadde vært kjekt å snakka om Top of the league, te spesielt united-fansens store irritasjon, tenkte eg, som dei fleste andre, at nå va det slutt. Så feil sko me ta.
To seirar mot Hull og Stoke, samt ein u mot Villa dei tre neste kampane gjor at me va 8 poeng bak Arsenal som leda på detta tidspunktet. Underveis hadde me og slått ut Oldham og Bournemouth av FA-cupen. Tid for årets første tur, hjemma mot Everton i flomlys på Anfield tirsdag 28. januar.
Sesongen te nå hadde jo vært litt opp og ner, og det såg ut som me sko kniva med Everton og Tottenham om fjerdeplassen på detta tidspunktet. Sånn sett va denna kampen endå viktigare enn et vanlig Merseyside derby.
Uroen sko visa seg unødvendig. Eg har aldri vært på Anfield og sett Liverpool i så stor kontroll som denna januar-kvelden. Det tok riktignok 25 minutter før Gerrard satte inn 1-0 etter ein corner, men derfra og ut va det bara et spørsmål om kor stor seieren sko bli. To Sturridge-mål før pause, og et fra Suarez etter pause fastsatte sluttresultatet te 4-0. Sturridge bomma straffe, og va veldig på jakt etter hat-tricket sitt i denna kampen. Litt kjøligare foran mål og seieren konne blitt mye større. Et eventyr å værme på!
Fotballåret starta som vanlig 1. januar. Etter å ha leda Premier League ved jul, hadde Liverpool ramla ner fra 1. plass på julaftå, te 5. plass etter to tap borte mot City og Chelsea. Sjøl om det hadde vært kjekt å snakka om Top of the league, te spesielt united-fansens store irritasjon, tenkte eg, som dei fleste andre, at nå va det slutt. Så feil sko me ta.
To seirar mot Hull og Stoke, samt ein u mot Villa dei tre neste kampane gjor at me va 8 poeng bak Arsenal som leda på detta tidspunktet. Underveis hadde me og slått ut Oldham og Bournemouth av FA-cupen. Tid for årets første tur, hjemma mot Everton i flomlys på Anfield tirsdag 28. januar.
På bildet over ser me Anfield mens me vente på at lagene ska komma på banen.
Uroen sko visa seg unødvendig. Eg har aldri vært på Anfield og sett Liverpool i så stor kontroll som denna januar-kvelden. Det tok riktignok 25 minutter før Gerrard satte inn 1-0 etter ein corner, men derfra og ut va det bara et spørsmål om kor stor seieren sko bli. To Sturridge-mål før pause, og et fra Suarez etter pause fastsatte sluttresultatet te 4-0. Sturridge bomma straffe, og va veldig på jakt etter hat-tricket sitt i denna kampen. Litt kjøligare foran mål og seieren konne blitt mye større. Et eventyr å værme på!
4-0. Lett!
Januarvinduet stengte uten ein einaste overgang, og den påfølgande 1-1 kampen mot WBA gjorde sitt te at veien fram mot fjerdeplass føltes lang. Så kom Arsenal. Ligaleder Arsenal. Då eg begynte å se kampen leda me allerede 1-0 (1 minutt). 20 minutter etterpå stod det 4-0. Ingen som såg på kan ha forstått kan så foregjekk. Ligalederen va pulverisert.
Etter detta fulgte to bingokampar mot Fulham og Swansea kor me snubla med oss 6 poeng, og ved utgangen av februar va me 4 poeng bak den nye ligalederen Chelsea. I samme periode røyk me ut av FA-cupen etter et litt ufortjent 2-1 tap mot Arsenal.
Mars kom, og etter 3-0 seieren borte mot Southampton kom hashtagen #åpenbuss for første gang. (https://twitter.com/MKarlzen/status/439837136712634368) te stor irritasjon for fans av andre lag, spesielt united-fansen. Det gjorde det bare endå bedre! Apropos united, me valsa over dei i midten av Mars, og 3-0 va ikkje et mål for lite. Det va nå spilt 30 serierundar, og me ein kamp te gode va me fira poeng bak Chelsea som va ligaleder. City med heile tre kamper te gode va to poeng bak oss.
Onsdag 26. Mars spilte me vår hengekampt mot Sunderland. Eg satt på ei lurvete kneipa i Saalbach, Østerrike, og drakk Red Bull. Me vant 2-1, Sturridge og Gerrard scora, men så månge andre minner fra kampen har eg ikkje. Eg leverte følgende melding te ein kompis då kampen va over: We´re gonna ein the lesguw. Tror det sko stå Win the league. Helgå før detta hadde me valsa Cardiff 6-3 i nok ein tøysekamp, men me scora så mye mål at dei defensive feilene blei oversett.
Den påfølgande helgå så datt alle resultater vår vei. Chelsea tapte borte mot Palace etter et sjølmål av John Terry, og City og Arsenal spilte uavgjort innbyrdes. Me spilte på søndagen, og Tottenham blei sendt som slakt med 4-0 i bagasjen.
Ved utgangen av Mars va det spilt 32 kampar. Me leda ligaen igjen, ca tre måneder etter at me mysta ligaledelsen i romjulå. Ikkje bara leda me ligaen, men me hadde alt i våre egne hender. Vant me resten av kampane så ville me vinna ligaen.
Etter seieren mot United i midten av Mars bestemte eg meg for at eg ville værme på detta eventyret, som det nå føltes at det va. Me hadde allerede i desember booka tur te siste kamp for sesongen, hjemma mot Newcastle, men eg fant rom i almanakk og lommabok te å reisa te London for bortekampen mot West Ham, og helgå etterpå te Liverpool for kampen mot City.
Søndag 6. April. Stavanger - London, tog og tube te Boleyn Ground. Tight schedule. Tight game. Seier, 2-1. City og Chelsea hadde gjort jobben på lørdagen, så me måtte vinna for å henga med. We live to fight another week, som ein engelsk kompis teksta meg etter kampen.
God stemning blant bortefansen etter seieren!
Søndag 13. April. City. Første hinder. 25 års markering av Hillsborough. Mye følelsar. På alle mine turar te Liverpool har eg aldri opplevd lignande stemning i byn. Folk trodde faktisk detta konne bli gull. Make us dream. Åpen buss.
Framsiå på Times sport, lørdag 12. april
Sterling og Skrtel sende oss te pause med 2-0, men i andre omgang utligne City. Så skjer det. Lille, store, Phil Coutinho utnytte ein dårlig klarering og sende oss på tribunen te himmels og Liverpool i ledelsen. 3-2. Kampen e dessverre ikkje ferdig der. På overtid, nesten midt på banen velge Jordan Henderson å stupa inn i Samir Nasri. Fra min posisjon på tribunen ser det ut som et soleklart rødt kort, og det e det kortet Clattenburg trekke fram.
3 kampar karantene for Hendo. Norwich, Chelsea og Palace. Med Steven Gerrard som ein tebaketrukket quarterback har løpskraftå te Hendo vært ein av dei kritiske suksessfaktorane for at laget har fungert så bra som det har gjort. Nå må me klara oss uten han i 3 av dei 4 siste cupfinalane.
Verdig markering på Anfield før kampstart mot City
Etter kampen levere Gerrard sin emosjonelle tale om at det ikkje må gleppa nå. Et ekstremt press, kombinert med følelsane knytta te Hillsborough-markeringå gjørr at Gerrard må lufta litt etter kampen. Et av mine beste minner knytta te denna sesongen. Dessverre har denna situasjonen, kombinert med glippen mot Chelsea, gitt mye mat te stuslighetene på internett.
Norwich går greit, sjøl om me gjørr det litt spennande mot slutten, og me har nå vonne 11 kampar på rad. Så komme Chelsea. Alle vett ka som skjedde. Eg har ikkje sett kampen, komme aldri te å se kampen, og har kun sett 1-0 målet og den velkjente corneren te Iago Aspas.
Eg tenke litt for ofta på denna kampen te at det kan værr sunt. Mange hvis´ar og om´ar som har vært vurdert. Men ein sesong består av 38 kampar. Ka om me ikkje hadde tapt mot Soton på Anfield i september, ka om Kolo ikkje hadde gitt vekk ballen før 1-1 mot WBA i februar.
I mi bok e det her sesongen ende. Me konne nok lagt litt merr press på City om me ikkje hadde rota vekk 3-0 ledelsen mot Palace, men dei va utrolig solide mot slutten. Seier mot Palace hadde gitt oss tap på målforskjell uansett. Åpen buss hadde det trolig ikkje blitt uansett. Eg har blitt fortalt at bussparaden va blitt avlyst etter tapet mot Chelsea.
Siste kamp og siste tur for sesongen mot Newcastle. Me vinne 2-1. Det betyr ingenting. Spillerane paradere rundt banen etter kamp, og det komme noen tårer. Bitre tårer.
Spillerane takke for sesongen som har vært
Det va et eventyr, eller ein drøm. Eg e glad eg fekk vært med på noe av det, sjøl om det va forbannt at det ikkje holdt heilt inn.
Første halvdel av sesongen i 2014/15 har vært ein stor skuffelse, kor me blant aent røyk ut fra CL. Eg har rokke å fått med meg ein ligakamp mot Southampton og to CL-kampar mot Real Madrid og Basel.
Detta sko egentlig værr ein årsblogg, men endte opp med å ta for seg drømmen i vår. Vard har eg heller ikkje skrevet noe om, men det komme det nok av andre anledninger te. I sommar va det et VM og, det finnes det nok av andre som har uttalt seg om.
I kveld, 1/1-15 komme beskjeden om at Steven Gerrard har bestemt seg for å gi seg i Liverpool etter sesongslutt. Det får eg ta for meg i ein aen bloggpost. Dessverre fekk han aldri seriegull med Liverpool. For meg vil han værr den største, eg måle ikkje kvaliteten på foppalspillerar i kor månge medaljer de har samla.
Takk for i fjor!
søndag 28. desember 2014
Fernando Torres
His armband proved he was a red, Torres Torres.
You´ll never walk alone it said, Torres Torres.
We bought the boy from sunny Spain.
He gets the ball, he scores again.
Fernando Torres, Liverpools number 9
Tilfeldighetene ska ha det te at eg va tilstede då Torres scora sitt første mål, og da han scora sine 2 siste, 3,5 år etterpå.
På 102 ligakamper for Liverpool scora han 65 mål. Kun den første sesongen spilte han over 30 kampar, og då endte han og over 20 mål. Luis Suarez te sammenligning scora 69 mål på 110 kampar.
Sommaren 2007 kom han te Liverpool. Etter at Michael Owen forsvant i 2004 hadde me slete med å finna stjernespissen. Baros, Cisse, Fowler (andre periode), Mellor med flere gjorde sine bidrag, men leverte ikkje konsistent nok. Så kom Torres.
Som nevnt over scora han 24 mål i sin første sesong for klubben, den første te å scora over 20 mål siden Robbie Fowler i 95/96-sesongen. Hans første kom i andre serierunde, hima mot Chelsea. Gerrard sendte han ein mot ein mot Ben Haim, og målet som kom sko bli varemerket hans. Ein finte, et rykk forbi forsvararen, før ein klinisk avslutning sendte ballen i mål. Det blei mange sånne.
I 08/09 va han ein del av et dødelig partnerskap med Steven Gerrard, som skøyt oss nesten te ligagullet. Her huske eg kanskje best kampen mot Manchester United på Old Trafford der han holdt lekestue med Nemanja Vidic. Den ellers så solide united-stopparen hadde alltid store problemer med Torres.
I 09/10 blei han toppscorer for Liverpool for treie sesong på rad, men totalt sett va det ein skuffande sesong for både han og klubben. Me endte på sjuende plass. Benitez forsvant og inn kom Roy Hodgson.
Det va åpenbart at Torres ikkje trivdes med Hodgson sin fotball. Heile sommaren gjennom hadde det gått rykter om ein overgang te Chelsea, og selv om han blant aent scora begge målå mot nettopp Chelsea i november, virka det ikkje så ting stemte. Hodgson forsvant, og naiv som eg va trodde eg at King Kenny sko få snakka han te å bli. Siste gang Fernando Torres scora for Liverpool va på Molineux, ein iskald januardag i 2011. Kampen e nok i ettertid huska mest for den kvinnelige linjedommaren, og kommentarane som kom fra Richard Keys og Andy Gray som gjorde at dei måtte finna seg nytt arbeid.
Noen dagar etter kom sjokkbeskjeden om at Torres hadde levert sin transfer request, og kort tid etterpå va han klar for Chelsea. Inn kom Luis Suarez og Andy Carroll. Historien om dei hørre hima i ein heilt aen bloggpost.
Det va noe med Torres då han spilte for Liverpool. Han såg lykkelig ut. I mitt minne smilte han aldri då han spilte for Chelsea. Det stemte bare ikkje. Noe statistikken vise oss og. På 110 ligakampar i Chelsea scora han kun 20 mål.
Fernando Torres va den glade gutten som frelste oss. Når han nå ser ut te å havna i Atletico Madrid igjen får eg håpa me får se den glade gutten igjen.
lørdag 18. oktober 2014
Mine verste fotballopplevelsar.
Begynte i går med mine beste opplevelser fra fotballen. I dag komme mine verste opplevelser. Noen av dei verste har eg hatt foran tv-skjermen, så te i forskjell fra i går vil eg ta dei med her. Noenlunde kronologisk, då det e vanskelig å skilla ka så va verst..
(Historiane basere seg hovedsaklig på min husk, så eg har sikkert lagt te litt ekstra)
11.05.1996. FA-cup finalen. Manchester United - Liverpool 1-0.
Har vel aldri vært så sikker på å vinna ein fotballkamp noen sinne. Har aldri blitt så skuffa då det ikkje gjekk veien. Kampen kor David James hadde fått fatt i noen kremkvite Armani-dressar, og Spice Boys blei sementert i historiebøkene. Huske ikkje så mye av kampen, men minnes at det va ein begredelig forestilling, som blei avgjort av Eric Cantona, etter nokså håplaust keeperspill av David James. "Eric Cantona, you just couldn´t write the script", som ein god venn av meg har plagt med meg i alle dessa årå. 13 år gammal raste verden sammen, og eg har vel aldri grene bitrare tårer etter ein fotballkamp.
23.05.04, Vard - Kongsvinger 4-5
Etter knappe 20 minutter leda Vard 2-0. Te pause stod det 3-1. To minutter etter pause la Rune Røksund på te 4-1. Alt gjekk på skinner. Detta va kampen det snudde, 1. divisjon va ein lek. I 67 minutt. Då stod det 4-2. Seieren va fortsatt langt innenfor rekkevidde. Så smalt det. Hardt. I løpet av kampens 7 siste minutter scora Vinger 3 ganger, i 83., 88 og 89 minuttet. Då va det plutselig ikkje gøy med fotball lengre. Gjørr vondt å tenka på den dag i dag.
22.04.08 Liverpool - Chelsea 1-1, 1. semfinale Champions League
Merkelig nok komme denna kampen på begge lister. Ein av dei største opplevelsane eg har hatt på ein fotballbane, men og ein av dei verste. Me leda 1-0. Hadde hatt full kontroll på Chelsea i 2*45 minutt. Riktig nok sko det spillas ein kamp te, men den konne me ikkje tenka på der og då. 3 minuttar på overtid, og Chelsea får slått inn fra sin venstre. John Arne Riise har noe som burde vært full kontroll, med Anelka halsande bak seg. Ska bara klarera innlegget, men sette det fint i mål, bak ein heilt utspilt Pepe Reina. Festen va over, det va ikkje kaka igjen.
03.11.13 Bryne - Vard 3-5. Siste runde Adeccoligaen 2013.
Oppgaven va enkel. Me måtte ta flerre poeng enn Ull/Kisa for å holda plassen i Adeccoligaen. Ein relativt rolig førsteomgang ebbe ut med 1-0 ledelse te Bryne, og ting ser rimelig svart ut. Endå verre e det at Ull/Kisa går te pause med 2-0 borte mot Kristiansund, som va ferdigspilte før denna runden. Me bestemme oss likavel i pausen for å gjørr vår del av jobben, så e det jo lov å håpa på et fotballmessig mirakel i Kristiansund.
Me dundre ut av startblokkene, og Roy utligne fortjent etter knappe 10 minuttar av andre omgang. Så eksplodere det på Bryne stadion. 2-1, 2-2, 3-2 og 3-3 etter ca. halltimen. Fortsatt ingen flere mål i Kristiansund, og me trenge uansett mål for å ha sjangs. Heilt på slutten score me to ganger, og vinne fult fortjent 5-3. Men det hjelpe så lite. Aldri har noen mål føltes så verdilause som scoringane te Oliver og Sanel som vant kampen for oss. Me va ferdige, og me visste det. All innsatsen me hadde lagt ner denna høsten føltes verdilaus der og då. Det gis ikkje stilpoeng i fotball.
27.04.14 Liverpool - Chelsea 0-2. Ligagullet som glei ut av nevane våre.
Denna kampen har eg ikkje sett. Likavel komme an høgt opp på denna listå. Det hadde vært ei perfekt helg. Bryllup med gode venner i Danmark ei heil helg. Nå sko eg bara nyta avecen, som eg såg på denna kampen, på Kastrup mens eg venta på flyet hjem.
Hadde nettopp vært i England og sett to seirar mot West Ham og City, og sko over å kjøra åpen buss mot Newcastle. Fra å ha gått nervøs i flerre månar bjynte ting å følas enkelt. Litt for enkelt.
Men tebake te fotballen. Me kom ekstra tidlig på Kastrup så eg sko finna meg et tv som viste Premier League. Eg fant puben som hadde tv, men der va det kun Nederlands fotball, og noe aent konne de ikkje visa der. VG Live og Twitter blei redningen, om me kan kalla det det. Eg hadde kampen på opptak hjemma, og det blei fort sletta. Einaste eg har sett fra kampen e tryningå te Gerrard og corneren te Aspas. 2-0 målet har eg fortsatt ikkje sett.
Eg følte ligagullet va vårt. Eg meine det blei stjåle fra oss. Det gjørr fortsatt vondt å tenka på.
Bobler:
Va innom noen kampar fra 08/09 sesongen, både 4-4 mot Arsenal og 4-4 mot Chelsea, men dei blei aldri så avgjørande som kampane over (utenom Vinger-kampen som bara va vond).
Landslaget som blei slått ut av EM i 2000, men der va eg merr forbanna øve tafattheten te Semb enn at Alfonso med dei kvite skonå scora det avgjørande målet for Spania mot Jugoslavia.
Vard i 04 va egentlig håplaust fortapt fra starten av, så den erkjennelsen har gjort mye med minnene derfra. Vard i 2013 va verre, og det finnes andre kampar som nesten smerte lika mye, blant aent 3-1 tapet hima mot Ull/Kisa på min egen bursdag...
Fotball e følelsar. Fotball e smerte, og oppturane kjennes ekstra godt når du har smakt på nerturane og.
(Historiane basere seg hovedsaklig på min husk, så eg har sikkert lagt te litt ekstra)
11.05.1996. FA-cup finalen. Manchester United - Liverpool 1-0.
Har vel aldri vært så sikker på å vinna ein fotballkamp noen sinne. Har aldri blitt så skuffa då det ikkje gjekk veien. Kampen kor David James hadde fått fatt i noen kremkvite Armani-dressar, og Spice Boys blei sementert i historiebøkene. Huske ikkje så mye av kampen, men minnes at det va ein begredelig forestilling, som blei avgjort av Eric Cantona, etter nokså håplaust keeperspill av David James. "Eric Cantona, you just couldn´t write the script", som ein god venn av meg har plagt med meg i alle dessa årå. 13 år gammal raste verden sammen, og eg har vel aldri grene bitrare tårer etter ein fotballkamp.
23.05.04, Vard - Kongsvinger 4-5
Etter knappe 20 minutter leda Vard 2-0. Te pause stod det 3-1. To minutter etter pause la Rune Røksund på te 4-1. Alt gjekk på skinner. Detta va kampen det snudde, 1. divisjon va ein lek. I 67 minutt. Då stod det 4-2. Seieren va fortsatt langt innenfor rekkevidde. Så smalt det. Hardt. I løpet av kampens 7 siste minutter scora Vinger 3 ganger, i 83., 88 og 89 minuttet. Då va det plutselig ikkje gøy med fotball lengre. Gjørr vondt å tenka på den dag i dag.
22.04.08 Liverpool - Chelsea 1-1, 1. semfinale Champions League
Merkelig nok komme denna kampen på begge lister. Ein av dei største opplevelsane eg har hatt på ein fotballbane, men og ein av dei verste. Me leda 1-0. Hadde hatt full kontroll på Chelsea i 2*45 minutt. Riktig nok sko det spillas ein kamp te, men den konne me ikkje tenka på der og då. 3 minuttar på overtid, og Chelsea får slått inn fra sin venstre. John Arne Riise har noe som burde vært full kontroll, med Anelka halsande bak seg. Ska bara klarera innlegget, men sette det fint i mål, bak ein heilt utspilt Pepe Reina. Festen va over, det va ikkje kaka igjen.
03.11.13 Bryne - Vard 3-5. Siste runde Adeccoligaen 2013.
Oppgaven va enkel. Me måtte ta flerre poeng enn Ull/Kisa for å holda plassen i Adeccoligaen. Ein relativt rolig førsteomgang ebbe ut med 1-0 ledelse te Bryne, og ting ser rimelig svart ut. Endå verre e det at Ull/Kisa går te pause med 2-0 borte mot Kristiansund, som va ferdigspilte før denna runden. Me bestemme oss likavel i pausen for å gjørr vår del av jobben, så e det jo lov å håpa på et fotballmessig mirakel i Kristiansund.
Me dundre ut av startblokkene, og Roy utligne fortjent etter knappe 10 minuttar av andre omgang. Så eksplodere det på Bryne stadion. 2-1, 2-2, 3-2 og 3-3 etter ca. halltimen. Fortsatt ingen flere mål i Kristiansund, og me trenge uansett mål for å ha sjangs. Heilt på slutten score me to ganger, og vinne fult fortjent 5-3. Men det hjelpe så lite. Aldri har noen mål føltes så verdilause som scoringane te Oliver og Sanel som vant kampen for oss. Me va ferdige, og me visste det. All innsatsen me hadde lagt ner denna høsten føltes verdilaus der og då. Det gis ikkje stilpoeng i fotball.
27.04.14 Liverpool - Chelsea 0-2. Ligagullet som glei ut av nevane våre.
Denna kampen har eg ikkje sett. Likavel komme an høgt opp på denna listå. Det hadde vært ei perfekt helg. Bryllup med gode venner i Danmark ei heil helg. Nå sko eg bara nyta avecen, som eg såg på denna kampen, på Kastrup mens eg venta på flyet hjem.
Hadde nettopp vært i England og sett to seirar mot West Ham og City, og sko over å kjøra åpen buss mot Newcastle. Fra å ha gått nervøs i flerre månar bjynte ting å følas enkelt. Litt for enkelt.
Men tebake te fotballen. Me kom ekstra tidlig på Kastrup så eg sko finna meg et tv som viste Premier League. Eg fant puben som hadde tv, men der va det kun Nederlands fotball, og noe aent konne de ikkje visa der. VG Live og Twitter blei redningen, om me kan kalla det det. Eg hadde kampen på opptak hjemma, og det blei fort sletta. Einaste eg har sett fra kampen e tryningå te Gerrard og corneren te Aspas. 2-0 målet har eg fortsatt ikkje sett.
Eg følte ligagullet va vårt. Eg meine det blei stjåle fra oss. Det gjørr fortsatt vondt å tenka på.
Bobler:
Va innom noen kampar fra 08/09 sesongen, både 4-4 mot Arsenal og 4-4 mot Chelsea, men dei blei aldri så avgjørande som kampane over (utenom Vinger-kampen som bara va vond).
Landslaget som blei slått ut av EM i 2000, men der va eg merr forbanna øve tafattheten te Semb enn at Alfonso med dei kvite skonå scora det avgjørande målet for Spania mot Jugoslavia.
Vard i 04 va egentlig håplaust fortapt fra starten av, så den erkjennelsen har gjort mye med minnene derfra. Vard i 2013 va verre, og det finnes andre kampar som nesten smerte lika mye, blant aent 3-1 tapet hima mot Ull/Kisa på min egen bursdag...
Fotball e følelsar. Fotball e smerte, og oppturane kjennes ekstra godt når du har smakt på nerturane og.
Mine 6 største opplevelser på fotballbanen
Siden min egen spillarkarriere va nokså begredelig, og at antallet TV-sette kampar e for høgt har eg valgt kun kampar eg har sett fra tribunen/benken. Siden du kalte det fotballopplevelser har eg valgt å tøya strikken litt:
1) 26.09.2004. FKH - Vard 1-5. Best i byn, hvertfall for ein søndag. Ein regntung ettermiddag tar FKH ledelsen i 1. omgang ved Jostein Grindhaug, etter ei lompa av et frispark fra Arild Andersen. Ting så ganske mørkt ut. Så i rask rekkefølge score Odd Helge Bygnes to mål, Jarle Steinsland ett, og plutselig har tilskuerane begynt å klappa for laget i rødt og. Prikken over I´en settes med Steinar Lein, etter at Kjell Sture Jensen har servert han uselvisk aleina med keeper, før Øyvind Pedersen sende oss te vers med 5-1 på overtid. Kall meg gjerna smålig, men følelsen etter å ha satt FKH så etterttrykkelig på plass etter å ha famla rondt i skyggen der i åravis, den overgår alt eg har opplevd på ein foppalbane.
2) 22.04.08 Liverpool - Chelsea 1-1, 1. semifinale i Champions League. Denna kampen huskes ikkje fordi det va så veldig underholdande på Anfield denna tirsdagskvelden, ei heller for resultatet. Liverpool tok ledelsen ved Dirk Kuyt rett før pause, før John Arne Riise scora sjølmål 4 minuttar på overtid. Eg har etterhvert vært på ein del fotballkampar og stadionar, men aldri har eg opplevd lignande trøkk som her. Fra me kom inn på stadion før kampstart, te me måtte svelga noen linjer av You´ll never walk alone då Riise scora sjølmål va det elektrisk på stadion. YNWA gjekk igjen og igjen før kampstart, og då CL-hymnå blei spilt blei den overdøva at et syngande Anfield. Eg unne alle som e glad i fotball ein tilsvarande opplevelse. Dessverre stod ikkje resultatet i stil med stemningå, og Liverpool røyk ut i andre semi.
3) 13.10.12. Vard - Pors 2-0. Me hadde snakka om #opprykk2012 i snart ett år. Endelig va det klart. 14 dagar før hadde me sendt Fløy hjem i skam, nå sko me bara fylla ut resten av papirene og få formalitetene på plass. Nervøst lenge før Eirik Ulland Andersen og Vetle Myhre gjorde som så ofta den sesongen, og scora mål. Fest i garderoben, opprykksfest på HIL-huset, og et heidundrande nachspiel. Som sagt på vei hjem den morgenen, glad me ikkje rykke opp hver dag.
4) Serieinnspurten i England, våren 2014. Liverpool - Everton 4-0, West Ham - Liverpool 1-2, Liverpool - Manchester City 3-2 og Liverpool - Newcastle 2-1. Vanskelig på plukka ut ein kamp her. Eventyret starta med himakampen mot Everton, og etter denna spilte me 2 uavgjorte, 1 fatalt tap og vant resten. Stemningå i byn va annerledes enn eg har opplevd noen gang før, og te slutt begynte me å tro at det konne gå veien. Å stå sammen med noen tusen på Boleyn Ground å synga "We´re gonna win the league" lenge etter kampslutt etter ein nervepirande seier over West Ham føltes nokså uvirkelig. 25 års markering for Hillsborough, samme dag som me slår City 3-2 og plassere oss i førersetet for noen uker. Minnene e mange. Dessverre gjekk det ikkje heilt inn, men eg e gla eg fekk værme på så mye av detta eventyret!
5) Serieinnspurten i Norge, høsten 2013. Som over e det vanskelig å plukka ut ein kamp her. Va på tribune/benk i 11 av dei 13 siste kampane hjemme og borte. Aldri vært borti ein lignande følelesmessig berg- og dalbane. Bånnen blei nok nådd då me tapte hima mot Ull/Kisa 6. oktober, før me i tri serierundar va Norges beste fotballlag, og daska fortløpande Mjøndalen, Stabæk og Bryne. Dessverre va d litt for lite, og me gjekk ner på målforskjellen. Følelsen av å værr uslåelig va der likavel. Ein ære å få værme på detta.
6) 26.02.12. Liverpool - Cardiff 2-2, 5-4 etter straffar. Ligacupfinale. Heller ingen minneverdig forestilling. Liverpool sleit, men klarte å dra i land seieren. E med på listå då det e foreløpig einaste trofeet eg har sett Liverpool løfta. Ekstra pluss at King Kenny va manager!
Bobler:
18.05.05 Vard - FKH 1-0, 2. runde i cupen. Endelig va me best i byn, ikkje bare for ein søndag.
18.05.05 Vard - FKH 1-0, 2. runde i cupen. Endelig va me best i byn, ikkje bare for ein søndag.
10.03.09 Liverpool - Real Madrid 4-0, 1/8-delsfinale CL. Burde kanskje vært på listå, men det blei faktisk for enkelt
28.01.12 Liverpool - Manchester United 2-1, 4. runde FA-cup. Mest fordi det va united me møtte, men fantastisk opplelvese då Kuyt satte inn 2-1 rett før slutt.
TV-opplevelsar:
Uendelig rekka med Liverpool-kampar, med CL-finalen i 05 som det yppereste, selvfølgelig. UEFA-cup finalen i 2001 score og høgt her. Norge - Brasil må heller ikkje glømmas.
Uendelig rekka med Liverpool-kampar, med CL-finalen i 05 som det yppereste, selvfølgelig. UEFA-cup finalen i 2001 score og høgt her. Norge - Brasil må heller ikkje glømmas.
Abonner på:
Innlegg (Atom)