torsdag 1. januar 2015

Mitt fotballår 2014

Her kommer en fortelling om mitt fotballår. Ingen dype analyser, kun en sjåvinistisk betraktning om årets begivenheter og egne opplevelser.

Fotballåret starta som vanlig 1. januar. Etter å ha leda Premier League ved jul, hadde Liverpool ramla ner fra 1. plass på julaftå, te 5. plass etter to tap borte mot City og Chelsea. Sjøl om det hadde vært kjekt å snakka om Top of the league, te spesielt united-fansens store irritasjon, tenkte eg, som dei fleste andre, at nå va det slutt. Så feil sko me ta.

To seirar mot Hull og Stoke, samt ein u mot Villa dei tre neste kampane gjor at me va 8 poeng bak Arsenal som leda på detta tidspunktet. Underveis hadde me og slått ut Oldham og Bournemouth av FA-cupen. Tid for årets første tur, hjemma mot Everton i flomlys på Anfield tirsdag 28. januar.

På bildet over ser me Anfield mens me vente på at lagene ska komma på banen.

Sesongen te nå hadde jo vært litt opp og ner, og det såg ut som me sko kniva med Everton og Tottenham om fjerdeplassen på detta tidspunktet. Sånn sett va denna kampen endå viktigare enn et vanlig Merseyside derby.

Uroen sko visa seg unødvendig. Eg har aldri vært på Anfield og sett Liverpool i så stor kontroll som denna januar-kvelden. Det tok riktignok 25 minutter før Gerrard satte inn 1-0 etter ein corner, men derfra og ut va det bara et spørsmål om kor stor seieren sko bli. To Sturridge-mål før pause, og et fra Suarez etter pause fastsatte sluttresultatet te 4-0. Sturridge bomma straffe, og va veldig på jakt etter hat-tricket sitt i denna kampen. Litt kjøligare foran mål og seieren konne blitt mye større. Et eventyr å værme på!
4-0. Lett!

Januarvinduet stengte uten ein einaste overgang, og den påfølgande 1-1 kampen mot WBA gjorde sitt te at veien fram mot fjerdeplass føltes lang. Så kom Arsenal. Ligaleder Arsenal. Då eg begynte å se kampen leda me allerede 1-0 (1 minutt). 20 minutter etterpå stod det 4-0. Ingen som såg på kan ha forstått kan så foregjekk. Ligalederen va pulverisert.

Etter detta fulgte to bingokampar mot Fulham og Swansea kor me snubla med oss 6 poeng, og ved utgangen av februar va me 4 poeng bak den nye ligalederen Chelsea. I samme periode røyk me ut av FA-cupen etter et litt ufortjent 2-1 tap mot Arsenal. 

Mars kom, og etter 3-0 seieren borte mot Southampton kom hashtagen #åpenbuss for første gang. (https://twitter.com/MKarlzen/status/439837136712634368) te stor irritasjon for fans av andre lag, spesielt united-fansen. Det gjorde det bare endå bedre! Apropos united, me valsa over dei i midten av Mars, og 3-0 va ikkje et mål for lite. Det va nå spilt 30 serierundar, og me ein kamp te gode va me fira poeng bak Chelsea som va ligaleder. City med heile tre kamper te gode va to poeng bak oss.

Onsdag 26. Mars spilte me vår hengekampt mot Sunderland. Eg satt på ei lurvete kneipa i Saalbach, Østerrike, og drakk Red Bull. Me vant 2-1, Sturridge og Gerrard scora, men så månge andre minner fra kampen har eg ikkje. Eg leverte følgende melding te ein kompis då kampen va over: We´re gonna ein the lesguw. Tror det sko stå Win the league. Helgå før detta hadde me valsa Cardiff 6-3 i nok ein tøysekamp, men me scora så mye mål at dei defensive feilene blei oversett.


Den påfølgande helgå så datt alle resultater vår vei. Chelsea tapte borte mot Palace etter et sjølmål av John Terry, og City og Arsenal spilte uavgjort innbyrdes. Me spilte på søndagen, og Tottenham blei sendt som slakt med 4-0 i bagasjen. 

Ved utgangen av Mars va det spilt 32 kampar. Me leda ligaen igjen, ca tre måneder etter at me mysta ligaledelsen i romjulå. Ikkje bara leda me ligaen, men me hadde alt i våre egne hender. Vant me resten av kampane så ville me vinna ligaen.

Etter seieren mot United i midten av Mars bestemte eg meg for at eg ville værme på detta eventyret, som det nå føltes at det va. Me hadde allerede i desember booka tur te siste kamp for sesongen, hjemma mot Newcastle, men eg fant rom i almanakk og lommabok te å reisa te London for bortekampen mot West Ham, og helgå etterpå te Liverpool for kampen mot City.

Søndag 6. April. Stavanger - London, tog og tube te Boleyn Ground. Tight schedule. Tight game. Seier, 2-1. City og Chelsea hadde gjort jobben på lørdagen, så me måtte vinna for å henga med. We live to fight another week, som ein engelsk kompis teksta meg etter kampen. 
God stemning blant bortefansen etter seieren!

Søndag 13. April. City. Første hinder. 25 års markering av Hillsborough. Mye følelsar. På alle mine turar te Liverpool har eg aldri opplevd lignande stemning i byn. Folk trodde faktisk detta konne bli gull. Make us dream. Åpen buss.
Framsiå på Times sport, lørdag 12. april

Sterling og Skrtel sende oss te pause med 2-0, men i andre omgang utligne City. Så skjer det. Lille, store, Phil Coutinho utnytte ein dårlig klarering og sende oss på tribunen te himmels og Liverpool i ledelsen. 3-2. Kampen e dessverre ikkje ferdig der. På overtid, nesten midt på banen velge Jordan Henderson å stupa inn i Samir Nasri. Fra min posisjon på tribunen ser det ut som et soleklart rødt kort, og det e det kortet Clattenburg trekke fram.
3 kampar karantene for Hendo. Norwich, Chelsea og Palace. Med Steven Gerrard som ein tebaketrukket quarterback har løpskraftå te Hendo vært ein av dei kritiske suksessfaktorane for at laget har fungert så bra som det har gjort. Nå må me klara oss uten han i 3 av dei 4 siste cupfinalane. 

Verdig markering på Anfield før kampstart mot City

Etter kampen levere Gerrard sin emosjonelle tale om at det ikkje må gleppa nå. Et ekstremt press, kombinert med følelsane knytta te Hillsborough-markeringå gjørr at Gerrard må lufta litt etter kampen. Et av mine beste minner knytta te denna sesongen. Dessverre har denna situasjonen, kombinert med glippen mot Chelsea, gitt mye mat te stuslighetene på internett.

Norwich går greit, sjøl om me gjørr det litt spennande mot slutten, og me har nå vonne 11 kampar på rad. Så komme Chelsea. Alle vett ka som skjedde. Eg har ikkje sett kampen, komme aldri te å se kampen, og har kun sett 1-0 målet og den velkjente corneren te Iago Aspas. 

Eg tenke litt for ofta på denna kampen te at det kan værr sunt. Mange hvis´ar og om´ar som har vært vurdert. Men ein sesong består av 38 kampar. Ka om me ikkje hadde tapt mot Soton på Anfield i september, ka om Kolo ikkje hadde gitt vekk ballen før 1-1 mot WBA i februar. 

I mi bok e det her sesongen ende. Me konne nok lagt litt merr press på City om me ikkje hadde rota vekk 3-0 ledelsen mot Palace, men dei va utrolig solide mot slutten. Seier mot Palace hadde gitt oss tap på målforskjell uansett. Åpen buss hadde det trolig ikkje blitt uansett. Eg har blitt fortalt at bussparaden va blitt avlyst etter tapet mot Chelsea.

Siste kamp og siste tur for sesongen mot Newcastle. Me vinne 2-1. Det betyr ingenting. Spillerane paradere rundt banen etter kamp, og det komme noen tårer. Bitre tårer.

Spillerane takke for sesongen som har vært

Det va et eventyr, eller ein drøm. Eg e glad eg fekk vært med på noe av det, sjøl om det va forbannt at det ikkje holdt heilt inn.

Første halvdel av sesongen i 2014/15 har vært ein stor skuffelse, kor me blant aent røyk ut fra CL. Eg har rokke å fått med meg ein ligakamp mot Southampton og to CL-kampar mot Real Madrid og Basel. 

Detta sko egentlig værr ein årsblogg, men endte opp med å ta for seg drømmen i vår. Vard har eg heller ikkje skrevet noe om, men det komme det nok av andre anledninger te. I sommar va det et VM og, det finnes det nok av andre som har uttalt seg om.

I kveld, 1/1-15 komme beskjeden om at Steven Gerrard har bestemt seg for å gi seg i Liverpool etter sesongslutt. Det får eg ta for meg i ein aen bloggpost. Dessverre fekk han aldri seriegull med Liverpool. For meg vil han værr den største, eg måle ikkje kvaliteten på foppalspillerar i kor månge medaljer de har samla.

Takk for i fjor!



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar