This does not fucking slip now. This does not fucking slip now...
Denna strofen kverne i håvet mitt i kveld. Som den har gjort det siste året..
Ingen spillar e større enn laget hette det, men der tror eg Steven gjorde untaket te regelen. Kor mange kveldar va det ikkje han me måtte se te? Kor månge ettermiddagar va det ikkje han som redda ansikt for oss?
Første gang eg såg han live, gjor han seg ikkje bemerka. Ikkje som eg kan huska, men det fikk han tidsnok tid te. Før han fylte 21 hadde han allerede starta finalen i ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen. Knapt etter fylte 25 vant han Champions League, nærmast aleina. Året etterpå vant han FA-cupen igjen. Igjen nærmast aleina... Einaste trofeet eg opplevde ringside va ligacupen i 2012, etter straffespark..
Han sjøl innsåg etterkvart at seriegullet sko bli hardt å vinna. Lojaliteten betalte sin pris, og sjøl om Chelsea, Real Madrid, Bayern Munchen og flerre hadde frista, va det viktigare å værr i Liverpool, enn å vinna trofeer i andre klubbar. Så kom våren 2014. Det viste seg plutselig at verdens beste fotballspillar den sesongen va i Liverpool. Riktignok hadde han sona noen kampar i starten av sesongen for litt biting, men så fort han fekk fart på skøytene tok ting av.
Liverpool leda ved runding jul, men havna snart bakpå. Etter nyttår gjekk me ubeseira gjennom 16 kampar, kor 14 av dei va seire. City og Chelsea snubla begge, og me 7 poeng på dei 3 siste kampane ville ligagullet værr vårt. Værr Steven sitt...
Så glapp det. "Det ska faen ikkje gleppa nå", sa han, etter seieren mot City. Han glapp. Seriegullet glapp. Men seriegull kan me vinna igjen?
Det e her det absurde komme inn i bildet. Ingen e større enn klubben. Ingen kan synas synd på Steven Gerrard. Han har levd drømmen, vært kaptein for Liverpool, vunnet mange trofeer. Man kan ikkje synas synd på ein mann som har tjent millionar på å leva drømmen. Alikavel e det han eg syns synd på... Det va han som ikkje vant ligaen den våren..
Han som i alle dessa årå har bært stoltheten vår på sine skuldre. Han som alltid har gått foran. Han klarte ikkje vinna ligaen for oss. For meg. For seg sjøl. Han som har latt meg tro, håpa, ønska.
Tro, håp og kjærlighet.
Men størst av alt er Steven Gerrard.
Takk.
