Størst av alt er..

This does not fucking slip now. This does not fucking slip now...

Denna strofen kverne i håvet mitt i kveld. Som den har gjort det siste året..

Ingen spillar e større enn laget hette det, men der tror eg Steven gjorde untaket te regelen. Kor mange kveldar va det ikkje han me måtte se te? Kor månge ettermiddagar va det ikkje han som redda ansikt for oss?

Første gang eg såg han live, gjor han seg ikkje bemerka. Ikkje som eg kan huska, men det fikk han tidsnok tid te. Før han fylte 21 hadde han allerede starta finalen i ligacupen, FA-cupen og UEFA-cupen. Knapt etter fylte 25 vant han Champions League, nærmast aleina. Året etterpå vant han FA-cupen igjen. Igjen nærmast aleina... Einaste trofeet eg opplevde ringside va ligacupen i 2012, etter straffespark..

Han sjøl innsåg etterkvart at seriegullet sko bli hardt å vinna. Lojaliteten betalte sin pris, og sjøl om Chelsea, Real Madrid, Bayern Munchen og flerre hadde frista, va det viktigare å værr i Liverpool, enn å vinna trofeer i andre klubbar. Så kom våren 2014. Det viste seg plutselig at verdens beste fotballspillar den sesongen va i Liverpool. Riktignok hadde han sona noen kampar i starten av sesongen for litt biting, men så fort han fekk fart på skøytene tok ting av.

Liverpool leda ved runding jul, men havna snart bakpå. Etter nyttår gjekk me ubeseira gjennom 16 kampar, kor 14 av dei va seire. City og Chelsea snubla begge, og me 7 poeng på dei 3 siste kampane ville ligagullet værr vårt. Værr Steven sitt...

Så glapp det. "Det ska faen ikkje gleppa nå", sa han, etter seieren mot City. Han glapp. Seriegullet glapp. Men seriegull kan me vinna igjen?

Det e her det absurde komme inn i bildet. Ingen e større enn klubben. Ingen kan synas synd på Steven Gerrard. Han har levd drømmen, vært kaptein for Liverpool, vunnet mange trofeer. Man kan ikkje synas synd på ein mann som har tjent millionar på å leva drømmen. Alikavel e det han eg syns synd på... Det va han som ikkje vant ligaen den våren..

Han som i alle dessa årå har bært stoltheten vår på sine skuldre. Han som alltid har gått foran. Han klarte ikkje vinna ligaen for oss. For meg. For seg sjøl. Han som har latt meg tro, håpa, ønska.

Tro, håp og kjærlighet.
Men størst av alt er Steven Gerrard.

Takk.

Mine 5 største langrennsopplevelser ringside

Snart ski-VM. Lenge siden forrige blogg. 2 og 2 blir av og te 4. I kveld va ein sånn kveld. Då blir det blogg om ski, og Kjartans kørner har blitt utvida te nåke aent enn bara ball.

Mange store opplevelsar fra langrennsarenaen å få med, så for å få mest mulig har eg valgt å dela i dei eg har opplevd ringside, og dei eg har opplevd på tv. Fant og ut at det va vanskelig å rangera, så dei komme i kronologisk rekkefølge. I kveld komme opplevelsar ringside, seinare i VM komme topp 5 av det eg har sett på tv.

Har forresten skrevet blogg om langrenn ein gang tidligare. Den handla om Kristin Størmer Steira og hennas tri fjerdeplassar i OL i Torino i 2006. Merr om hu seinare.

Her e listå:

5-mila Kollen 2007

Kollen e den største skifesten i løpet av sesongen. Eg kan røpa at det e mye på grunn av gjennomsnittspromillen. Siste 5 mil i klassisk intervall. Odd Bjørn Hjelmeseth hadde nettopp vunnet 5-milå i VM i samme stil i fellesstart, og va storfarvoritt.

Me satt i ein skråning, og hadde ikkje heilt kontrollen på tidene når løperane passerte oss. Odd Bjørn avslutta klart best, og i skråningen fekk med me oss at speaker tok han inn te seier.

Marit Bjørgen, gull, 15 km m/skibytte (duathlon, skiathlon, kjært barn har mange navn..) - 19.02.10

Marit vant sitt andre OL-gull i Vancouver denna formiddagen. Etter at sjukdom og dårlig form hadde ødelagt OL fira år før, samt dei to foregåande verdensmesterskapene sko det endelig bli hennas tur. Marit gjekk fra Anna Haag, Kowalczyk og Kristin Størmer Steira på sisterunden, og kunne paradera i mål inne på stadion. I trioen bak blei det ein voldsom kamp om dei siste medaljene, og lenge trodde me på stadion at Kristin va blitt nummer tre. Selvfølgelig va hu ikkje det, hu va jo nr. 4. Den evige firer gjekk inn te sin fjerde fjerdeplass på to OL..

Så gla blir fira vestlendingar når Norge vinne gull i OL

Petter Northug / Øystein Pettersen, gull, lagsprint, Vancouver 22.02.10

Dagen etter Marit tok sitt andre gull regnte me, som resten av landet, med at Petter sko spassera inn te sitt første OL-gull på herrenes 30 km med skiathlon. Den spasserturen endte opp med stavbrekk, og 11. plass, og Petter hadde så langt i OL ein 41. plass, ein bronse og ein ellevte plass. Tørr ikkje tenka på ka så stod i norske aviser. 

Så kom lagsprinten. Ola Vigen Hattestad valgte å trekka seg fordi han følte på noe sjukdom. Ei stor bragd. Inn kom gladgutten Øystein Pettersen. Blei felt i finalen i sprinten, og hadde der vist go form. 

Ved siste veksling hadde Tyskland ei lita luke, og Petter, som i dessa årå va på sitt taktisk beste, lot Teichmann beholda den lukå lenge. Først på bortre oppløpsside, rett foran vår plassering tar han igjen tyskeren. Det vil si, han fyke rett forbi. Northug-rykket på sitt beste.

Dagen huskes ekstra godt for det va vår siste dag i Vancouver. Me fekk tak i billettar te premieseremonien, og myten om at store gutter ikkje gråte, den stemme ikkje!

Mobilkameraene vakje all verden i 2010..

Therese Johaug, gull, 30 km fri, Oslo, 05.03.11

VM i Oslo avslutta som OL året før i strålande solskinn, så alle forutsetninger va te stede for nye store opplevelser i langrennssporet. Therese Johaug entra verdensscenen på denna distansen (i klassisk stil) 4 år tidligare, og denna dagen sko hu få sitt store gjennombrudd.

Dei tre store dei siste årå gjekk lenge i lag, men te slutt blei det for mye bakkar for dei to andre, og Therese kunne gå inn te sin første individuelle seier som senior.

Allerede ett år seinare va kameraene mye bedre..

Petter Northug, gull, 50 km fri, Oslo, 06.03.11

Avslutningsdistansen i Oslo-VM. Håkan Hellström hadde spilt konsert på Sentrum scene kvelden før, og det va blitt ganske seint, så min tilstand va noe som detta på vei opp te Kollen

Etter to timar seig venting begynte det endelig å dra seg te. Petter dro ifra på Northug-flaten over skiskytingsskivene, og paraderte forbi oss på oppløpssiå.

God stemning!

Mitt fotballår 2014

Her kommer en fortelling om mitt fotballår. Ingen dype analyser, kun en sjåvinistisk betraktning om årets begivenheter og egne opplevelser.

Fotballåret starta som vanlig 1. januar. Etter å ha leda Premier League ved jul, hadde Liverpool ramla ner fra 1. plass på julaftå, te 5. plass etter to tap borte mot City og Chelsea. Sjøl om det hadde vært kjekt å snakka om Top of the league, te spesielt united-fansens store irritasjon, tenkte eg, som dei fleste andre, at nå va det slutt. Så feil sko me ta.

To seirar mot Hull og Stoke, samt ein u mot Villa dei tre neste kampane gjor at me va 8 poeng bak Arsenal som leda på detta tidspunktet. Underveis hadde me og slått ut Oldham og Bournemouth av FA-cupen. Tid for årets første tur, hjemma mot Everton i flomlys på Anfield tirsdag 28. januar.

På bildet over ser me Anfield mens me vente på at lagene ska komma på banen.

Sesongen te nå hadde jo vært litt opp og ner, og det såg ut som me sko kniva med Everton og Tottenham om fjerdeplassen på detta tidspunktet. Sånn sett va denna kampen endå viktigare enn et vanlig Merseyside derby.

Uroen sko visa seg unødvendig. Eg har aldri vært på Anfield og sett Liverpool i så stor kontroll som denna januar-kvelden. Det tok riktignok 25 minutter før Gerrard satte inn 1-0 etter ein corner, men derfra og ut va det bara et spørsmål om kor stor seieren sko bli. To Sturridge-mål før pause, og et fra Suarez etter pause fastsatte sluttresultatet te 4-0. Sturridge bomma straffe, og va veldig på jakt etter hat-tricket sitt i denna kampen. Litt kjøligare foran mål og seieren konne blitt mye større. Et eventyr å værme på!

4-0. Lett!

Januarvinduet stengte uten ein einaste overgang, og den påfølgande 1-1 kampen mot WBA gjorde sitt te at veien fram mot fjerdeplass føltes lang. Så kom Arsenal. Ligaleder Arsenal. Då eg begynte å se kampen leda me allerede 1-0 (1 minutt). 20 minutter etterpå stod det 4-0. Ingen som såg på kan ha forstått kan så foregjekk. Ligalederen va pulverisert.

Etter detta fulgte to bingokampar mot Fulham og Swansea kor me snubla med oss 6 poeng, og ved utgangen av februar va me 4 poeng bak den nye ligalederen Chelsea. I samme periode røyk me ut av FA-cupen etter et litt ufortjent 2-1 tap mot Arsenal. 

Mars kom, og etter 3-0 seieren borte mot Southampton kom hashtagen #åpenbuss for første gang. (https://twitter.com/MKarlzen/status/439837136712634368) te stor irritasjon for fans av andre lag, spesielt united-fansen. Det gjorde det bare endå bedre! Apropos united, me valsa over dei i midten av Mars, og 3-0 va ikkje et mål for lite. Det va nå spilt 30 serierundar, og me ein kamp te gode va me fira poeng bak Chelsea som va ligaleder. City med heile tre kamper te gode va to poeng bak oss.

Onsdag 26. Mars spilte me vår hengekampt mot Sunderland. Eg satt på ei lurvete kneipa i Saalbach, Østerrike, og drakk Red Bull. Me vant 2-1, Sturridge og Gerrard scora, men så månge andre minner fra kampen har eg ikkje. Eg leverte følgende melding te ein kompis då kampen va over: We´re gonna ein the lesguw. Tror det sko stå Win the league. Helgå før detta hadde me valsa Cardiff 6-3 i nok ein tøysekamp, men me scora så mye mål at dei defensive feilene blei oversett.

Den påfølgande helgå så datt alle resultater vår vei. Chelsea tapte borte mot Palace etter et sjølmål av John Terry, og City og Arsenal spilte uavgjort innbyrdes. Me spilte på søndagen, og Tottenham blei sendt som slakt med 4-0 i bagasjen. 

Ved utgangen av Mars va det spilt 32 kampar. Me leda ligaen igjen, ca tre måneder etter at me mysta ligaledelsen i romjulå. Ikkje bara leda me ligaen, men me hadde alt i våre egne hender. Vant me resten av kampane så ville me vinna ligaen.

Etter seieren mot United i midten av Mars bestemte eg meg for at eg ville værme på detta eventyret, som det nå føltes at det va. Me hadde allerede i desember booka tur te siste kamp for sesongen, hjemma mot Newcastle, men eg fant rom i almanakk og lommabok te å reisa te London for bortekampen mot West Ham, og helgå etterpå te Liverpool for kampen mot City.

Søndag 6. April. Stavanger - London, tog og tube te Boleyn Ground. Tight schedule. Tight game. Seier, 2-1. City og Chelsea hadde gjort jobben på lørdagen, så me måtte vinna for å henga med. We live to fight another week, som ein engelsk kompis teksta meg etter kampen. 

God stemning blant bortefansen etter seieren!

Søndag 13. April. City. Første hinder. 25 års markering av Hillsborough. Mye følelsar. På alle mine turar te Liverpool har eg aldri opplevd lignande stemning i byn. Folk trodde faktisk detta konne bli gull. Make us dream. Åpen buss.

Framsiå på Times sport, lørdag 12. april

Sterling og Skrtel sende oss te pause med 2-0, men i andre omgang utligne City. Så skjer det. Lille, store, Phil Coutinho utnytte ein dårlig klarering og sende oss på tribunen te himmels og Liverpool i ledelsen. 3-2. Kampen e dessverre ikkje ferdig der. På overtid, nesten midt på banen velge Jordan Henderson å stupa inn i Samir Nasri. Fra min posisjon på tribunen ser det ut som et soleklart rødt kort, og det e det kortet Clattenburg trekke fram.

3 kampar karantene for Hendo. Norwich, Chelsea og Palace. Med Steven Gerrard som ein tebaketrukket quarterback har løpskraftå te Hendo vært ein av dei kritiske suksessfaktorane for at laget har fungert så bra som det har gjort. Nå må me klara oss uten han i 3 av dei 4 siste cupfinalane. 

Verdig markering på Anfield før kampstart mot City

Etter kampen levere Gerrard sin emosjonelle tale om at det ikkje må gleppa nå. Et ekstremt press, kombinert med følelsane knytta te Hillsborough-markeringå gjørr at Gerrard må lufta litt etter kampen. Et av mine beste minner knytta te denna sesongen. Dessverre har denna situasjonen, kombinert med glippen mot Chelsea, gitt mye mat te stuslighetene på internett.

Norwich går greit, sjøl om me gjørr det litt spennande mot slutten, og me har nå vonne 11 kampar på rad. Så komme Chelsea. Alle vett ka som skjedde. Eg har ikkje sett kampen, komme aldri te å se kampen, og har kun sett 1-0 målet og den velkjente corneren te Iago Aspas. 

Eg tenke litt for ofta på denna kampen te at det kan værr sunt. Mange hvis´ar og om´ar som har vært vurdert. Men ein sesong består av 38 kampar. Ka om me ikkje hadde tapt mot Soton på Anfield i september, ka om Kolo ikkje hadde gitt vekk ballen før 1-1 mot WBA i februar. 

I mi bok e det her sesongen ende. Me konne nok lagt litt merr press på City om me ikkje hadde rota vekk 3-0 ledelsen mot Palace, men dei va utrolig solide mot slutten. Seier mot Palace hadde gitt oss tap på målforskjell uansett. Åpen buss hadde det trolig ikkje blitt uansett. Eg har blitt fortalt at bussparaden va blitt avlyst etter tapet mot Chelsea.

Siste kamp og siste tur for sesongen mot Newcastle. Me vinne 2-1. Det betyr ingenting. Spillerane paradere rundt banen etter kamp, og det komme noen tårer. Bitre tårer.

Spillerane takke for sesongen som har vært

Det va et eventyr, eller ein drøm. Eg e glad eg fekk vært med på noe av det, sjøl om det va forbannt at det ikkje holdt heilt inn.

Første halvdel av sesongen i 2014/15 har vært ein stor skuffelse, kor me blant aent røyk ut fra CL. Eg har rokke å fått med meg ein ligakamp mot Southampton og to CL-kampar mot Real Madrid og Basel. 

Detta sko egentlig værr ein årsblogg, men endte opp med å ta for seg drømmen i vår. Vard har eg heller ikkje skrevet noe om, men det komme det nok av andre anledninger te. I sommar va det et VM og, det finnes det nok av andre som har uttalt seg om.

I kveld, 1/1-15 komme beskjeden om at Steven Gerrard har bestemt seg for å gi seg i Liverpool etter sesongslutt. Det får eg ta for meg i ein aen bloggpost. Dessverre fekk han aldri seriegull med Liverpool. For meg vil han værr den største, eg måle ikkje kvaliteten på foppalspillerar i kor månge medaljer de har samla.

Takk for i fjor!