Fernando Torres

His armband proved he was a red, Torres Torres. 

You´ll never walk alone it said, Torres Torres. 

We bought the boy from sunny Spain. 

He gets the ball, he scores again. 

Fernando Torres, Liverpools number 9

Fernando Torres har vært mye i vinden i det sista, nå då det ser ut så han ska hjem te Madrid for å få fart på sakene igjen. Hadde tenkt å ta detta med som avslutning på årskavalkaden, men det innlegget ser ut te å bli så langt at Torres får få ein egen sak.

Tilfeldighetene ska ha det te at eg va tilstede då Torres scora sitt første mål, og da han scora sine 2 siste, 3,5 år etterpå. 

På 102 ligakamper for Liverpool scora han 65 mål. Kun den første sesongen spilte han over 30 kampar, og då endte han og over 20 mål. Luis Suarez te sammenligning scora 69 mål på 110 kampar. 

Sommaren 2007 kom han te Liverpool. Etter at Michael Owen forsvant i 2004 hadde me slete med å finna stjernespissen. Baros, Cisse, Fowler (andre periode), Mellor med flere gjorde sine bidrag, men leverte ikkje konsistent nok. Så kom Torres.

Som nevnt over scora han 24 mål i sin første sesong for klubben, den første te å scora over 20 mål siden Robbie Fowler i 95/96-sesongen. Hans første kom i andre serierunde, hima mot Chelsea. Gerrard sendte han ein mot ein mot Ben Haim, og målet som kom sko bli varemerket hans. Ein finte, et rykk forbi forsvararen, før ein klinisk avslutning sendte ballen i mål. Det blei mange sånne.

I 08/09 va han ein del av et dødelig partnerskap med Steven Gerrard, som skøyt oss nesten te ligagullet. Her huske eg kanskje best kampen mot Manchester United på Old Trafford der han holdt lekestue med Nemanja Vidic. Den ellers så solide united-stopparen hadde alltid store problemer med Torres. 

I 09/10 blei han toppscorer for Liverpool for treie sesong på rad, men totalt sett va det ein skuffande sesong for både han og klubben. Me endte på sjuende plass. Benitez forsvant og inn kom Roy Hodgson.

Det va åpenbart at Torres ikkje trivdes med Hodgson sin fotball. Heile sommaren gjennom hadde det gått rykter om ein overgang te Chelsea, og selv om han blant aent scora begge målå mot nettopp Chelsea i november, virka det ikkje så ting stemte. Hodgson forsvant, og naiv som eg va trodde eg at King Kenny sko få snakka han te å bli. Siste gang Fernando Torres scora for Liverpool va på Molineux, ein iskald januardag i 2011. Kampen e nok i ettertid huska mest for den kvinnelige linjedommaren, og kommentarane som kom fra Richard Keys og Andy Gray som gjorde at dei måtte finna seg nytt arbeid.

Noen dagar etter kom sjokkbeskjeden om at Torres hadde levert sin transfer request, og kort tid etterpå va han klar for Chelsea. Inn kom Luis Suarez og Andy Carroll. Historien om dei hørre hima i ein heilt aen bloggpost.

Det va noe med Torres då han spilte for Liverpool. Han såg lykkelig ut. I mitt minne smilte han aldri då han spilte for Chelsea. Det stemte bare ikkje. Noe statistikken vise oss og. På 110 ligakampar i Chelsea scora han kun 20 mål.

Fernando Torres va den glade gutten som frelste oss. Når han nå ser ut te å havna i Atletico Madrid igjen får eg håpa me får se den glade gutten igjen.

Mine verste fotballopplevelsar.

Begynte i går med mine beste opplevelser fra fotballen. I dag komme mine verste opplevelser. Noen av dei verste har eg hatt foran tv-skjermen, så te i forskjell fra i går vil eg ta dei med her. Noenlunde kronologisk, då det e vanskelig å skilla ka så va verst..

(Historiane basere seg hovedsaklig på min husk, så eg har sikkert lagt te litt ekstra)

11.05.1996. FA-cup finalen. Manchester United - Liverpool 1-0.
Har vel aldri vært så sikker på å vinna ein fotballkamp noen sinne. Har aldri blitt så skuffa då det ikkje gjekk veien. Kampen kor David James hadde fått fatt i noen kremkvite Armani-dressar, og Spice Boys blei sementert i historiebøkene. Huske ikkje så mye av kampen, men minnes at det va ein begredelig forestilling, som blei avgjort av Eric Cantona, etter nokså håplaust keeperspill av David James. "Eric Cantona, you just couldn´t write the script", som ein god venn av meg har plagt med meg i alle dessa årå. 13 år gammal raste verden sammen, og eg har vel aldri grene bitrare tårer etter ein fotballkamp.

23.05.04, Vard - Kongsvinger 4-5
Etter knappe 20 minutter leda Vard 2-0. Te pause stod det 3-1. To minutter etter pause la Rune Røksund på te 4-1. Alt gjekk på skinner. Detta va kampen det snudde, 1. divisjon va ein lek. I 67 minutt. Då stod det 4-2. Seieren va fortsatt langt innenfor rekkevidde. Så smalt det. Hardt. I løpet av kampens 7 siste minutter scora Vinger 3 ganger, i 83., 88 og 89 minuttet. Då va det plutselig ikkje gøy med fotball lengre. Gjørr vondt å tenka på den dag i dag.

22.04.08 Liverpool - Chelsea 1-1, 1. semfinale Champions League
Merkelig nok komme denna kampen på begge lister. Ein av dei største opplevelsane eg har hatt på ein fotballbane, men og ein av dei verste. Me leda 1-0. Hadde hatt full kontroll på Chelsea i 2*45 minutt. Riktig nok sko det spillas ein kamp te, men den konne me ikkje tenka på der og då. 3 minuttar på overtid, og Chelsea får slått inn fra sin venstre. John Arne Riise har noe som burde vært full kontroll, med Anelka halsande bak seg. Ska bara klarera innlegget, men sette det fint i mål, bak ein heilt utspilt Pepe Reina. Festen va over, det va ikkje kaka igjen.

 03.11.13 Bryne - Vard 3-5. Siste runde Adeccoligaen 2013.
Oppgaven va enkel. Me måtte ta flerre poeng enn Ull/Kisa for å holda plassen i Adeccoligaen. Ein relativt rolig førsteomgang ebbe ut med 1-0 ledelse te Bryne, og ting ser rimelig svart ut. Endå verre e det at Ull/Kisa går te pause med 2-0 borte mot Kristiansund, som va ferdigspilte før denna runden. Me bestemme oss likavel i pausen for å gjørr vår del av jobben, så e det jo lov å håpa på et fotballmessig mirakel i Kristiansund.

Me dundre ut av startblokkene, og Roy utligne fortjent etter knappe 10 minuttar av andre omgang. Så eksplodere det på Bryne stadion. 2-1, 2-2, 3-2 og 3-3 etter ca. halltimen. Fortsatt ingen flere mål i Kristiansund, og me trenge uansett mål for å ha sjangs. Heilt på slutten score me to ganger, og vinne fult fortjent 5-3. Men det hjelpe så lite. Aldri har noen mål føltes så verdilause som scoringane te Oliver og Sanel som vant kampen for oss. Me va ferdige, og me visste det. All innsatsen me hadde lagt ner denna høsten føltes verdilaus der og då. Det gis ikkje stilpoeng i fotball.

27.04.14 Liverpool - Chelsea 0-2. Ligagullet som glei ut av nevane våre.
Denna kampen har eg ikkje sett. Likavel komme an høgt opp på denna listå. Det hadde vært ei perfekt helg. Bryllup med gode venner i Danmark ei heil helg. Nå sko eg bara nyta avecen, som eg såg på denna kampen, på Kastrup mens eg venta på flyet hjem.

Hadde nettopp vært i England og sett to seirar mot West Ham og City, og sko over å kjøra åpen buss mot Newcastle. Fra å ha gått nervøs i flerre månar bjynte ting å følas enkelt. Litt for enkelt.

Men tebake te fotballen. Me kom ekstra tidlig på Kastrup så eg sko finna meg et tv som viste Premier League. Eg fant puben som hadde tv, men der va det kun Nederlands fotball, og noe aent konne de ikkje visa der. VG Live og Twitter blei redningen, om me kan kalla det det. Eg hadde kampen på opptak hjemma, og det blei fort sletta. Einaste eg har sett fra kampen e tryningå te Gerrard og corneren te Aspas. 2-0 målet har eg fortsatt ikkje sett.

Eg følte ligagullet va vårt. Eg meine det blei stjåle fra oss. Det gjørr fortsatt vondt å tenka på.

Bobler:
Va innom noen kampar fra 08/09 sesongen, både 4-4 mot Arsenal og 4-4 mot Chelsea, men dei blei aldri så avgjørande som kampane over (utenom Vinger-kampen som bara va vond).

Landslaget som blei slått ut av EM i 2000, men der va eg merr forbanna øve tafattheten te Semb enn at Alfonso med dei kvite skonå scora det avgjørande målet for Spania mot Jugoslavia.

Vard i 04 va egentlig håplaust fortapt fra starten av, så den erkjennelsen har gjort mye med minnene derfra. Vard i 2013 va verre, og det finnes andre kampar som nesten smerte lika mye, blant aent 3-1 tapet hima mot Ull/Kisa på min egen bursdag...

Fotball e følelsar. Fotball e smerte, og oppturane kjennes ekstra godt når du har smakt på nerturane og.

Mine 6 største opplevelser på fotballbanen

Siden min egen spillarkarriere va nokså begredelig, og at antallet TV-sette kampar e for høgt har eg valgt kun kampar eg har sett fra tribunen/benken. Siden du kalte det fotballopplevelser har eg valgt å tøya strikken litt:

1) 26.09.2004. FKH - Vard 1-5. Best i byn, hvertfall for ein søndag. Ein regntung ettermiddag tar FKH ledelsen i 1. omgang ved Jostein Grindhaug, etter ei lompa av et frispark fra Arild Andersen. Ting så ganske mørkt ut. Så i rask rekkefølge score Odd Helge Bygnes to mål, Jarle Steinsland ett, og plutselig har tilskuerane begynt å klappa for laget i rødt og. Prikken over I´en settes med Steinar Lein, etter at Kjell Sture Jensen har servert han uselvisk aleina med keeper, før Øyvind Pedersen sende oss te vers med 5-1 på overtid. Kall meg gjerna smålig, men følelsen etter å ha satt FKH så etterttrykkelig på plass etter å ha famla rondt i skyggen der i åravis, den overgår alt eg har opplevd på ein foppalbane.

2) 22.04.08 Liverpool - Chelsea 1-1, 1. semifinale i Champions League. Denna kampen huskes ikkje fordi det va så veldig underholdande på Anfield denna tirsdagskvelden, ei heller for resultatet. Liverpool tok ledelsen ved Dirk Kuyt rett før pause, før John Arne Riise scora sjølmål 4 minuttar på overtid. Eg har etterhvert vært på ein del fotballkampar og stadionar, men aldri har eg opplevd lignande trøkk som her. Fra me kom inn på stadion før kampstart, te me måtte svelga noen linjer av You´ll never walk alone då Riise scora sjølmål va det elektrisk på stadion. YNWA gjekk igjen og igjen før kampstart, og då CL-hymnå blei spilt blei den overdøva at et syngande Anfield. Eg unne alle som e glad i fotball ein tilsvarande opplevelse. Dessverre stod ikkje resultatet i stil med stemningå, og Liverpool røyk ut i andre semi.

3) 13.10.12. Vard - Pors 2-0. Me hadde snakka om ‪#‎opprykk2012‬ i snart ett år. Endelig va det klart. 14 dagar før hadde me sendt Fløy hjem i skam, nå sko me bara fylla ut resten av papirene og få formalitetene på plass. Nervøst lenge før Eirik Ulland Andersen og Vetle Myhre gjorde som så ofta den sesongen, og scora mål. Fest i garderoben, opprykksfest på HIL-huset, og et heidundrande nachspiel. Som sagt på vei hjem den morgenen, glad me ikkje rykke opp hver dag.

4) Serieinnspurten i England, våren 2014. Liverpool - Everton 4-0, West Ham - Liverpool 1-2, Liverpool - Manchester City 3-2 og Liverpool - Newcastle 2-1. Vanskelig på plukka ut ein kamp her. Eventyret starta med himakampen mot Everton, og etter denna spilte me 2 uavgjorte, 1 fatalt tap og vant resten. Stemningå i byn va annerledes enn eg har opplevd noen gang før, og te slutt begynte me å tro at det konne gå veien. Å stå sammen med noen tusen på Boleyn Ground å synga "We´re gonna win the league" lenge etter kampslutt etter ein nervepirande seier over West Ham føltes nokså uvirkelig. 25 års markering for Hillsborough, samme dag som me slår City 3-2 og plassere oss i førersetet for noen uker. Minnene e mange. Dessverre gjekk det ikkje heilt inn, men eg e gla eg fekk værme på så mye av detta eventyret!

5) Serieinnspurten i Norge, høsten 2013. Som over e det vanskelig å plukka ut ein kamp her. Va på tribune/benk i 11 av dei 13 siste kampane hjemme og borte. Aldri vært borti ein lignande følelesmessig berg- og dalbane. Bånnen blei nok nådd då me tapte hima mot Ull/Kisa 6. oktober, før me i tri serierundar va Norges beste fotballlag, og daska fortløpande Mjøndalen, Stabæk og Bryne. Dessverre va d litt for lite, og me gjekk ner på målforskjellen. Følelsen av å værr uslåelig va der likavel. Ein ære å få værme på detta.

6) 26.02.12. Liverpool - Cardiff 2-2, 5-4 etter straffar. Ligacupfinale. Heller ingen minneverdig forestilling. Liverpool sleit, men klarte å dra i land seieren. E med på listå då det e foreløpig einaste trofeet eg har sett Liverpool løfta. Ekstra pluss at King Kenny va manager!

Bobler:
18.05.05 Vard - FKH 1-0, 2. runde i cupen. Endelig va me best i byn, ikkje bare for ein søndag.

10.03.09 Liverpool - Real Madrid 4-0, 1/8-delsfinale CL. Burde kanskje vært på listå, men det blei faktisk for enkelt 

28.01.12 Liverpool - Manchester United 2-1, 4. runde FA-cup. Mest fordi det va united me møtte, men fantastisk opplelvese då Kuyt satte inn 2-1 rett før slutt.

TV-opplevelsar:
Uendelig rekka med Liverpool-kampar, med CL-finalen i 05 som det yppereste, selvfølgelig. UEFA-cup finalen i 2001 score og høgt her. Norge - Brasil må heller ikkje glømmas.