Mine verste fotballopplevelsar.

Begynte i går med mine beste opplevelser fra fotballen. I dag komme mine verste opplevelser. Noen av dei verste har eg hatt foran tv-skjermen, så te i forskjell fra i går vil eg ta dei med her. Noenlunde kronologisk, då det e vanskelig å skilla ka så va verst..

(Historiane basere seg hovedsaklig på min husk, så eg har sikkert lagt te litt ekstra)

11.05.1996. FA-cup finalen. Manchester United - Liverpool 1-0.
Har vel aldri vært så sikker på å vinna ein fotballkamp noen sinne. Har aldri blitt så skuffa då det ikkje gjekk veien. Kampen kor David James hadde fått fatt i noen kremkvite Armani-dressar, og Spice Boys blei sementert i historiebøkene. Huske ikkje så mye av kampen, men minnes at det va ein begredelig forestilling, som blei avgjort av Eric Cantona, etter nokså håplaust keeperspill av David James. "Eric Cantona, you just couldn´t write the script", som ein god venn av meg har plagt med meg i alle dessa årå. 13 år gammal raste verden sammen, og eg har vel aldri grene bitrare tårer etter ein fotballkamp.

23.05.04, Vard - Kongsvinger 4-5
Etter knappe 20 minutter leda Vard 2-0. Te pause stod det 3-1. To minutter etter pause la Rune Røksund på te 4-1. Alt gjekk på skinner. Detta va kampen det snudde, 1. divisjon va ein lek. I 67 minutt. Då stod det 4-2. Seieren va fortsatt langt innenfor rekkevidde. Så smalt det. Hardt. I løpet av kampens 7 siste minutter scora Vinger 3 ganger, i 83., 88 og 89 minuttet. Då va det plutselig ikkje gøy med fotball lengre. Gjørr vondt å tenka på den dag i dag.

22.04.08 Liverpool - Chelsea 1-1, 1. semfinale Champions League
Merkelig nok komme denna kampen på begge lister. Ein av dei største opplevelsane eg har hatt på ein fotballbane, men og ein av dei verste. Me leda 1-0. Hadde hatt full kontroll på Chelsea i 2*45 minutt. Riktig nok sko det spillas ein kamp te, men den konne me ikkje tenka på der og då. 3 minuttar på overtid, og Chelsea får slått inn fra sin venstre. John Arne Riise har noe som burde vært full kontroll, med Anelka halsande bak seg. Ska bara klarera innlegget, men sette det fint i mål, bak ein heilt utspilt Pepe Reina. Festen va over, det va ikkje kaka igjen.

 03.11.13 Bryne - Vard 3-5. Siste runde Adeccoligaen 2013.
Oppgaven va enkel. Me måtte ta flerre poeng enn Ull/Kisa for å holda plassen i Adeccoligaen. Ein relativt rolig førsteomgang ebbe ut med 1-0 ledelse te Bryne, og ting ser rimelig svart ut. Endå verre e det at Ull/Kisa går te pause med 2-0 borte mot Kristiansund, som va ferdigspilte før denna runden. Me bestemme oss likavel i pausen for å gjørr vår del av jobben, så e det jo lov å håpa på et fotballmessig mirakel i Kristiansund.

Me dundre ut av startblokkene, og Roy utligne fortjent etter knappe 10 minuttar av andre omgang. Så eksplodere det på Bryne stadion. 2-1, 2-2, 3-2 og 3-3 etter ca. halltimen. Fortsatt ingen flere mål i Kristiansund, og me trenge uansett mål for å ha sjangs. Heilt på slutten score me to ganger, og vinne fult fortjent 5-3. Men det hjelpe så lite. Aldri har noen mål føltes så verdilause som scoringane te Oliver og Sanel som vant kampen for oss. Me va ferdige, og me visste det. All innsatsen me hadde lagt ner denna høsten føltes verdilaus der og då. Det gis ikkje stilpoeng i fotball.

27.04.14 Liverpool - Chelsea 0-2. Ligagullet som glei ut av nevane våre.
Denna kampen har eg ikkje sett. Likavel komme an høgt opp på denna listå. Det hadde vært ei perfekt helg. Bryllup med gode venner i Danmark ei heil helg. Nå sko eg bara nyta avecen, som eg såg på denna kampen, på Kastrup mens eg venta på flyet hjem.

Hadde nettopp vært i England og sett to seirar mot West Ham og City, og sko over å kjøra åpen buss mot Newcastle. Fra å ha gått nervøs i flerre månar bjynte ting å følas enkelt. Litt for enkelt.

Men tebake te fotballen. Me kom ekstra tidlig på Kastrup så eg sko finna meg et tv som viste Premier League. Eg fant puben som hadde tv, men der va det kun Nederlands fotball, og noe aent konne de ikkje visa der. VG Live og Twitter blei redningen, om me kan kalla det det. Eg hadde kampen på opptak hjemma, og det blei fort sletta. Einaste eg har sett fra kampen e tryningå te Gerrard og corneren te Aspas. 2-0 målet har eg fortsatt ikkje sett.

Eg følte ligagullet va vårt. Eg meine det blei stjåle fra oss. Det gjørr fortsatt vondt å tenka på.

Bobler:
Va innom noen kampar fra 08/09 sesongen, både 4-4 mot Arsenal og 4-4 mot Chelsea, men dei blei aldri så avgjørande som kampane over (utenom Vinger-kampen som bara va vond).

Landslaget som blei slått ut av EM i 2000, men der va eg merr forbanna øve tafattheten te Semb enn at Alfonso med dei kvite skonå scora det avgjørande målet for Spania mot Jugoslavia.

Vard i 04 va egentlig håplaust fortapt fra starten av, så den erkjennelsen har gjort mye med minnene derfra. Vard i 2013 va verre, og det finnes andre kampar som nesten smerte lika mye, blant aent 3-1 tapet hima mot Ull/Kisa på min egen bursdag...

Fotball e følelsar. Fotball e smerte, og oppturane kjennes ekstra godt når du har smakt på nerturane og.