Fredag 26. september 2003
Premier League
Arsenal - Newcastle 3-2
Highbury
Eg var i London med ein Newcastle-supporter, og me sko se både Arsenal - Newcastle og Liverpool - Charlton. Sky sports prøvde denna sesongen (som i årets sesong) å ha noen kamper på fredagen. Tidligere på året hadde Leeds og Manchester United møttes ein fredag. Problemet te Newcastle var at etter at dei hadde takka ja te å spilla kamp på fredagen, ikkje klarte å kvalifisere seg for Champions League. CL-kampene skulle gå uka etterpå, men UEFA-cupen blei spilt samme uka, og Newcastle måtte spille kamp onsdagen før. To dager kvile. Godt Raymond Verheijen ikkje hadde twitter på den tidå.
Dette var første kampen etter "The battle of Old Trafford" (må ikkje blandes med The battle of the buffet, eller Pizzagate, som var på Old Trafford i 2004..). Arsenal fekk Patrick Vieira utvist, og i sluttminuttene satt Ruud Van Nistelrooy ein straffe i tverliggaren. Publikum verden over fekk se Martin Keown på sitt mest sjarmerande i denna kampen.
Stemningen var altså satt på forhånd før kampen.
Me var førstereis på kamper i England. (Eg hadde vært på ein treningskamp på Anfield i 96, som eineste erfaring). Via diskusjonsforumet VG Debatt blei eg opplyst om ei lita billettsjappe på tuben på Picadilly Circus, som skulle være bra på Arsenal-kamper. Me tropp opp, og skulle få billettene for 70 pund stykket. Me var begge studenter, og økonomien var ikkje den beste. Dette var i oppstarten til Ryanair, så me hadde komt oss te London for ca. 300 kroner pr. pers, og bodde hos ein kompis i London. Då klarte me å ta oss råd te å betala i overkant av 700 kroner for denne kampen. (Liverpool sin kamp mot Charlton hadde me ordna oss billetter te før avreise..). Billettane va på North bank, og det va håp om god stemning.
Kampen bølga fram og tebake, 1-0, 1-1, 2-1, 2-2. 10 minuttar før slutt får Arsenal straffe, etter ein hands fra Jermaine Jenas itte ein kørner. Thierry Henry gjørr ingen feil. 3-2. North bank eksplodere. "You ain´t stopping, Arsene Wenger´s red army" ronga taktfast te kampslutt. Heftig opplevelse, sjøl for ein som ikkje e særlig glad i Arsenal. Arsenal gjekk ubeseira gjennom heile sesongen, og blei krona te seriemestere i mai.
Søndag 16. August 2009
Premier League
Tottenham - Liverpool 2-1
White Hart Lane
Første gang aleina på kamp i England. Første del av ein ti-dagers tur som inkluderte U2 på Wembley, tre Liverpool-kamper, ein tur te Crewe, samt noen pints.
Seriestart på The Lane, før eg møtte noen kompiser og dro videre te Liverpool kor Stoke og Aston Villa stod på menyen. Lørdagen va eg på Wembley, og fekk med meg U2 sin 360-tour sammen med 80.000 andre.
Solå skinte fra blå himmel, Liverpool va blitt nr. 2 året før, og optimismen va som vanlig stor før sesongstarten. Me har alltid neste sesong. Før kampstart va det ett minutts applaus for Sir Bobby Robson, som gjekk bort i juli 2009.
Kampen e det ikkje så mye å sei om. Mest fascinerande va antallet Liverpool-supporterar som blei heve ut fra stadion første kvarteret. Vaktane måtte gå i shutteltrafikk for å få folk ut. Borteområdet på White Hart Lane va lika stusslig som på andre stadioner, og på dassen va det merr røyking enn på et gjennomsnittlig lærarværelse på 90-tallet. Maten va heller ikkje noe å skryta av..
Benoit Assou-Ekotto og Sebastian Bassong va målscorerane for Tottenham. Ekotto scora med ein rakett av et frispark rett før pause. Gerrard utlikna for Liverpool på straffe rett etter pause, før Bassong scora sitt første mål på seniornivå. Det viste seg å værr nok for Tottenham for å ta seieren.
Lørdag 25. Februar 2012
Championship
West Ham - Crystal Palace 0-0
Boleyn Ground
Kanskje den kjedeligste kampen eg har sett i England. 0-0, lite sjanser og fint spill. West Ham på god vei mot opprykk te Premier League igjen. God stemning på The Boleyn etter kampen, men supporterane te West Ham blei forbanna då dei hørte me va fra Norge. John Carew va i klubben på den tidå, og gjorde ikkje noen særlig god innsats for å visa Norge fra si beste sida. Ikkje så mye merr å sei om den kampen..
Søndag 9. Desember 2012
Premier League
West Ham - Liverpool 2-3
Boleyn Ground
Sjøl om det bare blei poengdeling mot Palace i februar, klarte West Ham opprykket, og va tebake i det gode selskap i 12/13-sesongen. Fint med ein tur te London i desember, tenkte eg. Endå finare va det at det klaffa med bortekamp.
Detta va første sesongen te Brendan Rodgers, og på denna tidå såg det ikkje så veldig sprekt ut. Både Fabio Borini og Luis Suarez va utilgjengelige i denna kampen, og Jonjo Shelvey starta som spiss for Liverpool.
Kampen begynte bra, og Glen Johnson ga Liverpool ledelsen med ei kanonkula fra 20 meter. Gleden blei kortvarig, og te pause va det hjemmelaget som hadde ledelsen, 2-1. Først fekk West Ham ein tvilsom straffe etter ein hands fra Joe Allen, før Steven Gerrard scora sjølmål rett før pause. Sørgelige greier. Tankane om koffor man gidde å bruka tid, penger og energi på å reisa på kamp kom snikande.
Detta va dagen for gamle West Ham-gutter å scora mot sin gamle klubb. Etter at Hammers starta andre omgang best, klarte Liverpool å kjempa seg inn i kampen igjen. Joe Cole, som var tebake etter ett år på lån i Lille, prikka inn et fint langskudd, før Jonjo Shelvey fekk pressa fram et sjølmål fra James Collins. Tre Liverpool mål, alle fra spillerar med fortid i West Ham. Gleden var stor, og alle tankene om kor bortkasta detta føltes, va vekke for lenge siden.
Søndag 6. April 2014
Premier League
West Ham - Liverpool 1-2
Boleyn Ground
Litt over ett år siden forrige besøk på Boleyn Ground. Liverpool ser heilt forandra ut siden sesongen året før. Suarez og Sturridge e i fyr og flamme, og Phil Coutinho og Raheem Sterling spille sin beste fotball så langt i karrieren. 13 seriekamper uten tap, og 8 seire på rad viste statistikken før denne kampen.
Eg bestemte meg seint for å dra på denna kampen. Hadde vært i Liverpool i Januar og sett Everton bli sendt hjem som slakt, og hadde allerede booka tur te siste kamp for sesongen, hjemme mot Newcastle. På grunn av den noe overraskande utvikling te laget, bestemte eg meg for å få med meg litt flerre kamper i avslutningå. Turar for å se West Ham - Liverpool og Liverpool - Manchester City blei booka. Såg på muligheten for å reisa på dagstur te London for denna kampen, men litt trång åpning for å nå returen te Bergen gjorde at det blei fly bort søndag morgen, med retur mandag morgen.
Knirkefritt reiseopplegg, og på plass ved Upton Park i god tid før kampstart. Et par pints seinare, og det e klart for avspark. Liverpool ser ikkje lika friske ut her som dei har gjort kampane før. Ei uka tidligare blei Tottenham sendt hjem med fira ballar i sekken.
Rett før pause får me endelig senka skuldrene. Luis Suarez gjørr sin signaturmanøver, og prøve å vippa ballen forbi James Tomkins i West Ham sitt straffefelt. Enten får han ballen med seg, eller så blir det straffe. Denna gangen blir det det siste. Steven Gerrard e iskald fra straffemerket, og Liverpool har tatt ledelsen. Men skuldrene va ikkje lave for lenge. 2 minutter på overtid går Andy Carroll amok i Liverpool sin boks etter ein corner. Banke Simon Mignolet, og Guy Demel får ein enkel jobb med å setta ballen i tomt mål. Krise.
Andre omgang e særdeles nervepirrande. Nevnte Andy Carroll har ein knallhard heading i tverrliggaren, og Liverpool slite med å skapa noe som helst. Så tar spielführer Lucas Leiva ansvar. Trer fint igjennom Jon Flanagan, som blir felt av keeper Adrian. Nok ein straffe, og nok eingang e Gerrard iskald. 2-1. Før slutt banke Suarez ballen i tverrliggaren, og merr skjer ikkje i kampen. Liverpool tar sin 9. seier på rad, og 14 kamper uten tap..
Nå blei det jo ikkje noe ligagull den sesongen heller, men herre jävlar kor gøy det va mens det stod på.
Søndag 22. November 2015
Premier League
Tottenham - West Ham 4-1
White Hart Lane
West Ham e det laget, etter Liverpool, eg har sett flest ganger live i England. Eg har aldri sett dei vinna. Eg rakk å se Tottenham to ganger på White Hart Lane, begge endte med seier te hjemmelaget.
Sesongen 15/16 e den andre sesongen te Pochettino i Tottenham. Harry Kane hadde bak seg ein strålande sesong, og alle va spente på om han va et one season wonder, eller om han hadde noe å komma med også denna sesongen. Etter ein litt haltande start har både Tottenham og Kane fått fart på skøytene når me skrive slutten av november.
West Ham har aldri sjangs. Dei blir sendt te løvene, og spist rå. Eg ser ikkje så mange Tottenham-kamper, men detta må ha vært ein av dei beste prestasjonane derras den sesongen. Det va nesten vanskelig å ikkje bli for entusiastisk der me satt på tribunen.
Nå skrive me 14. mai 2017. Alle dessa banene e historie. Om fem dager reise eg te Liverpool for min 50. kamp i England, og kamp 23 på Anfield. Heldigvis valgte eierane te Liverpool å bygga ut Anfield, fremfor å bygga ny stadion. Det e mye tradisjon og historie som forsvinne ved å riva gamle stadioner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar